Cecilie

Praktisk og lekker ukeplan

Vi skal snart flytte! Ikke veldig langt (vi er i samme bydel), men langt nok til at det blir gangavstand for storesøster mellom mammen hennes og oss, og til at Christopher begynner på samme skole som henne om en fire års tid. Vi har vært veldig glad i huset vi har idag, men kombinasjonen av litt feil beliggenhet, litt for mye trafikk i veien vår, krevende hage og et gammelt hus som også krever vedlikehold, så bestemte vi oss altså for å finne noe nytt. Og etter lang tids leting fant vi drømmehuset! Helt nyoppusset og fresht. Vi gleder oss veldig!

Huset er litt mer moderne i stilen enn det vi har idag, og denne ukeplanen vil passe perfekt på kjøkkenet. Det er en veldig smart ide! Tavlen av pleksiglass koster litt, men den kan brukes i det uendelige ved at ukens gjøremål tørkes av ved ukeslutt, og du fyller ut neste ukes aktiviteter. Det er en kolonne for hvert familiemedlem, og du kan selv velge et bilde som skal symbolisere hver av dere. Hva med en kolonne til å planlegge ukens middager?

Tavlen finnes i flere tykkelser og størrelser, og navn og ukedager kan trykkes i mange ulike farger. Jeg skal definitivt ha en sånn!

(Bilde lånt fra www.ukeplan.no)

Er en barnevennlig feminisme mulig?

Jeg vet ikke hvor mange blogginnlegg jeg har begynt på som omhandler likestilling, barn, karriere og permisjonsordninger. Og så synes jeg aldri de blir bra nok, og at så mange andre skriver bra om det. Men jeg er jo veldig klar på hva jeg synes! Og etter å ha lest dette innlegget av Kristin Clemet måtte jeg bare få ut disse tankene.

Det er mange som mener mye om hvordan permisjonen skal fordeles, og de fleste har et likestillingsperspektiv. Kvinnen skal oppfordres til å jobbe tidligere og mer, og mannen skal oppfordres til å knytte bånd med barnet. Her er det definitivt mannen som kommer best ut, synes jeg. Jeg er absolutt for at kvinner skal ha de samme mulighetene som menn – men jeg synes fokuset blir feil. Hvorfor kan ikke fokuset være på hva som er best for barnet, og familien? Hvorfor må fokuset være på lønn, karriere, forbruk og personlig utvikling?

Norske feminister har tradisjonelt vært på venstresiden og tatt til orde for individualisme og satt mannens tradisjonelle oppgaver som idealet – fokus på karriere og tjene penger, mindre fokus på familien. Kvinner må sikre egen selvstendighet ved å ha egen økonomi og kan godt få barn, men bør begrense permisjonstiden for ikke å bli forbigått på jobben. Dessuten er det lite utviklende å være hjemme med barn og barn trenger andre barn og fagfolk fremfor mamma etter at de er ett år. Politikere går ofte foran med et “godt” eksempel og er tilbake på jobb etter kun noen måneder.

Det er ikke lett å skulle velge annerledes! Jeg valgte selv å være hjemme hele permisjonen, pluss noen måneder ekstra i ulønnet permisjon. Det ble selvsagt mye trangere økonomisk sett – og jeg vet at mange ikke har råd til dette, og at de ikke går tilbake i jobb fordi de ønsker det, men må det av hensyn til økonomien. Det er ikke de jeg skriver om her

Jeg har måttet legge rødstrømpene mine innerst i skapet (de blir nok med i neste UFF-pose) og venne meg til å ikke motta lønn. Jeg gikk turer med min da halvannetåring og så mammaer med små babyer og tenkte at de egentlig hadde mer rett til å gå her enn meg. Mange i omgivelsene mine lurte på når jeg skulle tilbake i jobb, tilbake i “det virkelige livet”, tilbake i rutiner. Ja, jeg savnet å jobbe, men ikke i nærheten av det jeg ville savnet ungen min!

Jeg er født på kvinnedagen, i kvinneåret, og har vært fanatisk for fulltids-barnehager, arbeidende mammaer, kjønnskvotering og likestilling. Jeg har en mastergrad og tjener godt. SELVSAGT er jeg fremdeles for at barnehagetilbudet skal finnes for alle, og at alle mammaer som ønsker skal kunne jobbe så mye de vil, og kjønnskvotering er jeg vel egentlig mer for enn imot. Barnehager ER viktig med tanke på integrering og satsing på kvinner som ønsker å være i arbeidslivet.

Men – mange av de som velger å prioritere å være mammaer ved å øke permisjonen, jobbe deltid eller være hjemmemammaer opplever idag at deres valg ikke blir respektert på samme måte som fulltarbeidende kvinners. Jeg har selv vært en av dem som har tenkt nedsettende om “husmødre”, og selv om jeg har skjønt at det sikkert er krevende å være hjemme, har jeg ikke skjønt hvordan noen kan trives med det.

Jeg hadde det helt fantastisk i permisjonen min. Jeg så sønnen min hver dag, hele dagen. I tillegg bidro jeg til at familielivet for alle ble rikere, jeg hadde tid og energi til å legge om kostholdet vårt og kaste ut posesuppene en gang for alle. Når storesøsteren til Christopher var hos oss fikk hun litt kortere dager i barnehagen. Jeg hadde kontroll på klesvasken.

Kvinnefiendtlig? 50-talls? KrF-drøm (føler for å presisere at jeg ikke stemmer KrF)? Ikke det første, kanskje de to siste, men det er greit. Pappaen og jeg er forskjellige og bidro med forskjellige ting til familien. Med det resultat at vi  ble en veldig harmonisk familie der alle var fornøyde og alle følte seg like verdsatt. Nå er jeg tilbake i jobb – men deltid, og det er perfekt nå. Christopher har rundet to år og elsker barnehagen sin. Ved å jobbe deltid slipper jeg unna mye køkjøring og får mer tid med barna på morgenen, og vi rekker å spise middag i god tid før Barne-TV.

Feminisme for meg er blant annet dette: at kvinner blir verdsatt for det de er, UAVHENGIG om de jobber ute, hjemme, har barn eller ikke. Respekter hverandre!

Hva synes du?