Er en barnevennlig feminisme mulig?

29/10/2010, kl. 10:01 | Publisert i Familie | 13 kommentarer

Jeg vet ikke hvor mange blogginnlegg jeg har begynt på som omhandler likestilling, barn, karriere og permisjonsordninger. Og så synes jeg aldri de blir bra nok, og at så mange andre skriver bra om det. Men jeg er jo veldig klar på hva jeg synes! Og etter å ha lest dette innlegget av Kristin Clemet måtte jeg bare få ut disse tankene.

Det er mange som mener mye om hvordan permisjonen skal fordeles, og de fleste har et likestillingsperspektiv. Kvinnen skal oppfordres til å jobbe tidligere og mer, og mannen skal oppfordres til å knytte bånd med barnet. Her er det definitivt mannen som kommer best ut, synes jeg. Jeg er absolutt for at kvinner skal ha de samme mulighetene som menn – men jeg synes fokuset blir feil. Hvorfor kan ikke fokuset være på hva som er best for barnet, og familien? Hvorfor må fokuset være på lønn, karriere, forbruk og personlig utvikling?

Norske feminister har tradisjonelt vært på venstresiden og tatt til orde for individualisme og satt mannens tradisjonelle oppgaver som idealet – fokus på karriere og tjene penger, mindre fokus på familien. Kvinner må sikre egen selvstendighet ved å ha egen økonomi og kan godt få barn, men bør begrense permisjonstiden for ikke å bli forbigått på jobben. Dessuten er det lite utviklende å være hjemme med barn og barn trenger andre barn og fagfolk fremfor mamma etter at de er ett år. Politikere går ofte foran med et «godt» eksempel og er tilbake på jobb etter kun noen måneder.

Det er ikke lett å skulle velge annerledes! Jeg valgte selv å være hjemme hele permisjonen, pluss noen måneder ekstra i ulønnet permisjon. Det ble selvsagt mye trangere økonomisk sett – og jeg vet at mange ikke har råd til dette, og at de ikke går tilbake i jobb fordi de ønsker det, men må det av hensyn til økonomien. Det er ikke de jeg skriver om her 🙂

Jeg har måttet legge rødstrømpene mine innerst i skapet (de blir nok med i neste UFF-pose) og venne meg til å ikke motta lønn. Jeg gikk turer med min da halvannetåring og så mammaer med små babyer og tenkte at de egentlig hadde mer rett til å gå her enn meg. Mange i omgivelsene mine lurte på når jeg skulle tilbake i jobb, tilbake i «det virkelige livet», tilbake i rutiner. Ja, jeg savnet å jobbe, men ikke i nærheten av det jeg ville savnet ungen min!

Jeg er født på kvinnedagen, i kvinneåret, og har vært fanatisk for fulltids-barnehager, arbeidende mammaer, kjønnskvotering og likestilling. Jeg har en mastergrad og tjener godt. SELVSAGT er jeg fremdeles for at barnehagetilbudet skal finnes for alle, og at alle mammaer som ønsker skal kunne jobbe så mye de vil, og kjønnskvotering er jeg vel egentlig mer for enn imot. Barnehager ER viktig med tanke på integrering og satsing på kvinner som ønsker å være i arbeidslivet.

Men – mange av de som velger å prioritere å være mammaer ved å øke permisjonen, jobbe deltid eller være hjemmemammaer opplever idag at deres valg ikke blir respektert på samme måte som fulltarbeidende kvinners. Jeg har selv vært en av dem som har tenkt nedsettende om «husmødre», og selv om jeg har skjønt at det sikkert er krevende å være hjemme, har jeg ikke skjønt hvordan noen kan trives med det.

Jeg hadde det helt fantastisk i permisjonen min. Jeg så sønnen min hver dag, hele dagen. I tillegg bidro jeg til at familielivet for alle ble rikere, jeg hadde tid og energi til å legge om kostholdet vårt og kaste ut posesuppene en gang for alle. Når storesøsteren til Christopher var hos oss fikk hun litt kortere dager i barnehagen. Jeg hadde kontroll på klesvasken.

Kvinnefiendtlig? 50-talls? KrF-drøm (føler for å presisere at jeg ikke stemmer KrF)? Ikke det første, kanskje de to siste, men det er greit. Pappaen og jeg er forskjellige og bidro med forskjellige ting til familien. Med det resultat at vi  ble en veldig harmonisk familie der alle var fornøyde og alle følte seg like verdsatt. Nå er jeg tilbake i jobb – men deltid, og det er perfekt nå. Christopher har rundet to år og elsker barnehagen sin. Ved å jobbe deltid slipper jeg unna mye køkjøring og får mer tid med barna på morgenen, og vi rekker å spise middag i god tid før Barne-TV.

Feminisme for meg er blant annet dette: at kvinner blir verdsatt for det de er, UAVHENGIG om de jobber ute, hjemme, har barn eller ikke. Respekter hverandre!

Hva synes du?

Fin trening, kveldsvandring og TV-serieanbefaling

25/10/2010, kl. 14:57 | Publisert i Christopher, Trening | Legg igjen en kommentar

Ai, ai, Jillian-treningen var tøff! Men morsom, og veldig effektiv – virket den som 🙂 Mesteparten kjente øvelser, noen nye, og spennende sammensetning. Jillians filosofi er tre minutter styrke, to minutter kardio/utholdenhetstrening, og ett minutts mageøvelser. Gjenta, gjenta osv osv uten pause. Hver treningssesjon er på kun 30 minutter, men siden det går i ett føles det veldig effektivt og jeg hadde høy puls leeenge etterpå! Jillian anbefales for enkel og effektiv hjemmetrening – det du trenger er en matte eller annet underlag til mageøvelser og push-ups, og håndvekter. Jeg vil tippe tre kilos er passe for de fleste.

Jeg skal prøve å trene hver dag i 30 dager nå, for som Jillian sier – skal du oppnå endring i kroppen må den stresses! Du må trene mer, annerledes, alt som gjør at kroppen ikke tilpasser seg. Det hjelper ikke nødvendigivs å trene hardt hvis du gjør det samme hele tiden. Så nå skal jeg kjøre gjennom Jillians opplegg de dagene jeg ikke får trent på studioet!

Helgen har ellers vært veldig fin. Vi er på jakt etter nytt hus og tilbringer store deler av helgene på visninger – håper inderlig vi finner drømmehuset snart! Christopher kommer seg nå ut av Stokkesengen sin selv og er akkurat høy nok til å åpne døren, så nå er perioden hvor han må følges tilbake til sengen x antall ganger startet…. I går kveld hadde han gått inn på storesøsters rom og lagt seg i sengen der. Forsåvidt helt greit, siden storesøster var hos mammaen sin og han sov da vi oppdaget han 🙂

Pappaen og jeg har funnet ut at det er sjelden vi orker å se en hel film på kvelden etter leggetid. Dermed er serier perfekte – en episode varer ofte ca 45 minutter og er vi i toppform er det bare å sette på en episode til! Vi laster ned fra iTunes til Apple TV og det funker strålende. Nå er vi halvveis i første sesong av Fringe etter anbefaling av Brita Møystad Engseth og den er bra! Det tar noen episoder å komme inn i den, men det er verdt det. Det er sjelden pappaen og jeg liker de samme TV-seriene (unntak: første sesong av Lost, Friends og X-Files) så dette er gull 🙂

Den beste slutten på en TV-serie noensinne

23/10/2010, kl. 18:36 | Publisert i Diverse gøy | Legg igjen en kommentar

Denne videoen er primært til alle som har sett alle sesongene av Six Feet Under. Jeg så alle seks sesongene i løpet av et par måneder i den mest intense ammeperioden med Christopher – veldig deilig å ha noe å se på når man stort sett sitter i sofaen likevel! Jeg elsket serien, og synes slutten – som er det videoen over viser – er den fineste på en serie noengang. Og sangen som spilles, Breathe Me av Sia, er nyyydelig! Enjoy.

Treningsoppdatering og Jillian Michaels

22/10/2010, kl. 18:29 | Publisert i Trening | 1 kommentar

Denne uken har jeg trent tre ganger allerede, og det er bare fredag! Målet er minst en treningsøkt i løpet av helgen også. Det føles kjempedeilig, og jeg skal med god samvittighet unne meg noe godt i kveld. Jeg trener Boot Camp og Tabata hos Marie og Anette på Studio Step Up, og det funker kjempefint for meg. Enkel styrketrening med kardio er perfekt!

Vi har tredemølle og håndvekter hjemme, og når jeg (en altfor sjelden gang) trener hjemme blir det stort sett oppvarming på tredemøllen (10-15 minutter rask gange med stigning) og enkle styrkeøvelser. Jeg klarer ennå ikke å presse meg selv like hardt hjemme som på studioet, og jeg har derfor lastet ned en treningsvideo med Jillian Michaels på iTunes. Jeg liker filosofien hennes, og hun kaller seg den tøffeste treneren i USA. Hun er trener på The Biggest Loser i USA og har blant annet gitt ut videoen «30 days shred» som er den jeg har kjøpt. Programmet består av tre nivåer. Man trener på hvert nivå i ti dager om gangen. Treningen er en slags sirkeltrening med tre runder på hvert nivå – styrke og kondisjon. Gleder meg!

Two choices – historien om Shay

22/10/2010, kl. 08:35 | Publisert i Cecilie | 2 kommentarer

Her om dagen fikk jeg tilsendt en veldig søt historie på epost. Den er verdt å lese! Og nederst i eposten sto det noe som er veldig sant – at morsomme vitsetegninger og lignende sender vi gjerne videre uten å tenke over det, men viktige historier som sier noe om mennesker og hvordan vi bør leve slettes mye oftere – alternativt sendes til mange færre. Liker du historien, oppfordrer jeg deg til lenke til den i bloggen din, på Facebook, eller kopiere teksten og sende ut på epost!

Two Choices

What would you do?….you make the choice. Don’t look for a punch line,
there isn’t one. Read it anyway. My question is: Would you have made the
same choice?
_ _ _ _

At a fundraising dinner for a school that serves children with learning
disabilities, the father of one of the students delivered a speech that
would never be forgotten by all who attended. After extolling the school and
its dedicated staff, he offered a question:

‘When not interfered with by outside influences, everything nature does,
is done with perfection.

Yet my son, Shay, cannot learn things as other children do. He cannot
understand things as other children do. Where is the natural order of things in my son?’
The audience was stilled by the query.

The father continued. ‘I believe that when a child like Shay, who was
mentally and physically disabled comes into the world, an opportunity to
realize true human nature presents itself, and it comes in the way other
people treat that child.’

Then he told the following story:
Shay and I had walked past a park where some boys Shay knew were playing
baseball. Shay asked, ‘Do you think they’ll let me play?’ I knew that most
of the boys would not want someone like Shay on their team, but as a father
I also understood that if my son were allowed to play, it would give him a
much-needed sense of belonging and some confidence to be accepted by others
in spite of his handicaps.

I approached one of the boys on the field and asked (not expecting much) if
Shay could play. The boy looked around for guidance and said, ‘We’re losing
by six runs and the game is in the eighth inning. I guess he can be on our
team and we’ll try to put him in to bat in the ninth inning.’

Shay struggled over to the team’s bench and, with a broad smile, put on a
team shirt. I watched with a small tear in my eye and warmth in my heart.
The boys saw my joy at my son being accepted.

In the bottom of the eighth inning, Shay’s team scored a few runs but was
still behind by three.

In the top of the ninth inning, Shay put on a glove and played in the right
field. Even though no hits came his way, he was obviously ecstatic just to
be in the game and on the field, grinning from ear to ear as I waved to him
from the stands.

In the bottom of the ninth inning, Shay’s team scored again.
Now, with two outs and the bases loaded, the potential winning run was on
base and Shay was scheduled to be next at bat.
At this juncture, do they let Shay bat and give away their chance to win the
game?

Surprisingly, Shay was given the bat. Everyone knew that a hit was all but
impossible because Shay didn’t even know how to hold the bat properly, much
less connect with the ball.

However, as Shay stepped up to the plate, the pitcher, recognizing that the
other team was putting winning aside for this moment in Shay’s life, moved
in a few steps to lob the ball in softly so Shay could at least make
contact.

The first pitch came and Shay swung clumsily and missed.

The pitcher again took a few steps forward to toss the ball softly towards
Shay.

As the pitch came in, Shay swung at the ball and hit a slow ground ball
right back to the pitcher.

The game would now be over.

The pitcher picked up the soft grounder and could have easily thrown the
ball to the first baseman.

Shay would have been out and that would have been the end of the game.

Instead, the pitcher threw the ball right over the first baseman’s head, out
of reach of all team mates.

Everyone from the stands and both teams started yelling, ‘Shay, run to
first!
Run to first!’
Never in his life had Shay ever run that far, but he made it to first base.

He scampered down the baseline, wide-eyed and startled.

Everyone yelled, ‘Run to second, run to second!’
Catching his breath, Shay awkwardly ran towards second, gleaming and
struggling to make it to the base.

By the time Shay rounded towards second base, the right fielder had the ball
. the smallest guy on their team who now had his first chance to be the hero
for his team.

He could have thrown the ball to the second-baseman for the tag, but he
understood the pitcher’s intentions so he, too, intentionally threw the ball
high and far over the third-baseman’s head.

Shay ran toward third base deliriously as the runners ahead of him circled
the bases toward home.

All were screaming, ‘Shay, Shay, Shay, all the Way Shay’

Shay reached third base because the opposing shortstop ran to help him by
turning him in the direction of third base, and shouted, ‘Run to third!

Shay, run to third!’

As Shay rounded third, the boys from both teams, and the spectators, were on
their feet screaming, ‘Shay, run home! Run home!’

Shay ran to home, stepped on the plate, and was cheered as the hero who hit
the grand slam and won the game for his team

‘That day’, said the father softly with tears now rolling down his face,
‘the boys from both teams helped bring a piece of true love and humanity
into this world’.

Shay didn’t make it to another summer. He died that winter, having never
forgotten being the hero and making me so happy, and coming home and seeing
his Mother tearfully embrace her little hero of the day!

AND NOW A LITTLE FOOT NOTE TO THIS STORY:

We all send thousands of jokes through the e-mail without a second thought,
but when it comes to sending messages about life choices, people hesitate.
The crude, vulgar, and often obscene pass freely through cyberspace, but
public discussion about decency is too often suppressed in our schools and
workplaces.

If you’re thinking about forwarding this message, chances are that you’re
probably sorting out the people in your address book who aren’t the
‘appropriate’ ones to receive this type of message Well, the person who sent
you this believes that we all can make a difference.

We all have thousands of opportunities every single day to help realize the
‘natural order of things.’

So many seemingly trivial interactions between two people present us with a
choice:

Do we pass along a little spark of love and humanity or do we pass up those
opportunities and leave the world a little bit colder in the process?

A wise man once said every society is judged by how it treats it’s least
fortunate amongst them.

You now have two choices:

1. Delete

2. Forward

May your day, be a Shay Day.

Christopher to år

11/10/2010, kl. 11:24 | Publisert i Christopher | 1 kommentar

Lørdag for to uker siden, på det som ville vært farmor/oldemors 99-årsdag, fylte Christopher to år. Hurra! Hurra for verdens beste,  skjønneste, godeste, morsomste og blideste gutt 🙂

Vi hadde første del av feiringen på selve dagen, og andre del til helgen. Det er vanskelig å samle alle til samme dag! I tillegg feiret de hele Kompisgjengen (de er tre gutter som har bursdag i løpet av fire dager) i barnehagen dagen før, med kroner, disko, muffins og flagg 🙂

Litt om Christopher, to år:

  • Han snakker mer og mer, er flink til å gjenta og jeg tipper han lærer seg minst ett nytt ord om dagen nå.
  • Sover stort sett hele natten. Jeg ammer fortsatt om morgenen – det er en fantastisk kosestund jeg ikke planlegger å slutte med på lenge…
  • Er veldig glad i dyr! Han elsker å leke med plastdyrene i barnehagen, lese om dyr, og kose med sebraen sin som alltid er med. Sebraen heter forresten «Borte». «Borte», sier Christopher hvis han ikke finner den. Og «Der borte!» når han finner den.
  • Spiser havregrøt med smør og kanel til nesten hver frokost. Ellers elsker han egg, banan, grønnsakssuppe (se under), blåbær, biff, sashimi av laks, rismelk og vafler. For å nevne noe.
  • Er veldig glad i storesøsteren sin! Noe som heldigvis er gjensidig 🙂
  • Pleier å le høyt og løpe i motsatt retning når vi skal pusse tenner/skifte bleie/kle på oss/generelt har dårlig tid.


Entries og kommentarer feeds.