Er en barnevennlig feminisme mulig?

29/10/2010, kl. 10:01 | Publisert i Familie | 13 kommentarer

Jeg vet ikke hvor mange blogginnlegg jeg har begynt på som omhandler likestilling, barn, karriere og permisjonsordninger. Og så synes jeg aldri de blir bra nok, og at så mange andre skriver bra om det. Men jeg er jo veldig klar på hva jeg synes! Og etter å ha lest dette innlegget av Kristin Clemet måtte jeg bare få ut disse tankene.

Det er mange som mener mye om hvordan permisjonen skal fordeles, og de fleste har et likestillingsperspektiv. Kvinnen skal oppfordres til å jobbe tidligere og mer, og mannen skal oppfordres til å knytte bånd med barnet. Her er det definitivt mannen som kommer best ut, synes jeg. Jeg er absolutt for at kvinner skal ha de samme mulighetene som menn – men jeg synes fokuset blir feil. Hvorfor kan ikke fokuset være på hva som er best for barnet, og familien? Hvorfor må fokuset være på lønn, karriere, forbruk og personlig utvikling?

Norske feminister har tradisjonelt vært på venstresiden og tatt til orde for individualisme og satt mannens tradisjonelle oppgaver som idealet – fokus på karriere og tjene penger, mindre fokus på familien. Kvinner må sikre egen selvstendighet ved å ha egen økonomi og kan godt få barn, men bør begrense permisjonstiden for ikke å bli forbigått på jobben. Dessuten er det lite utviklende å være hjemme med barn og barn trenger andre barn og fagfolk fremfor mamma etter at de er ett år. Politikere går ofte foran med et «godt» eksempel og er tilbake på jobb etter kun noen måneder.

Det er ikke lett å skulle velge annerledes! Jeg valgte selv å være hjemme hele permisjonen, pluss noen måneder ekstra i ulønnet permisjon. Det ble selvsagt mye trangere økonomisk sett – og jeg vet at mange ikke har råd til dette, og at de ikke går tilbake i jobb fordi de ønsker det, men må det av hensyn til økonomien. Det er ikke de jeg skriver om her 🙂

Jeg har måttet legge rødstrømpene mine innerst i skapet (de blir nok med i neste UFF-pose) og venne meg til å ikke motta lønn. Jeg gikk turer med min da halvannetåring og så mammaer med små babyer og tenkte at de egentlig hadde mer rett til å gå her enn meg. Mange i omgivelsene mine lurte på når jeg skulle tilbake i jobb, tilbake i «det virkelige livet», tilbake i rutiner. Ja, jeg savnet å jobbe, men ikke i nærheten av det jeg ville savnet ungen min!

Jeg er født på kvinnedagen, i kvinneåret, og har vært fanatisk for fulltids-barnehager, arbeidende mammaer, kjønnskvotering og likestilling. Jeg har en mastergrad og tjener godt. SELVSAGT er jeg fremdeles for at barnehagetilbudet skal finnes for alle, og at alle mammaer som ønsker skal kunne jobbe så mye de vil, og kjønnskvotering er jeg vel egentlig mer for enn imot. Barnehager ER viktig med tanke på integrering og satsing på kvinner som ønsker å være i arbeidslivet.

Men – mange av de som velger å prioritere å være mammaer ved å øke permisjonen, jobbe deltid eller være hjemmemammaer opplever idag at deres valg ikke blir respektert på samme måte som fulltarbeidende kvinners. Jeg har selv vært en av dem som har tenkt nedsettende om «husmødre», og selv om jeg har skjønt at det sikkert er krevende å være hjemme, har jeg ikke skjønt hvordan noen kan trives med det.

Jeg hadde det helt fantastisk i permisjonen min. Jeg så sønnen min hver dag, hele dagen. I tillegg bidro jeg til at familielivet for alle ble rikere, jeg hadde tid og energi til å legge om kostholdet vårt og kaste ut posesuppene en gang for alle. Når storesøsteren til Christopher var hos oss fikk hun litt kortere dager i barnehagen. Jeg hadde kontroll på klesvasken.

Kvinnefiendtlig? 50-talls? KrF-drøm (føler for å presisere at jeg ikke stemmer KrF)? Ikke det første, kanskje de to siste, men det er greit. Pappaen og jeg er forskjellige og bidro med forskjellige ting til familien. Med det resultat at vi  ble en veldig harmonisk familie der alle var fornøyde og alle følte seg like verdsatt. Nå er jeg tilbake i jobb – men deltid, og det er perfekt nå. Christopher har rundet to år og elsker barnehagen sin. Ved å jobbe deltid slipper jeg unna mye køkjøring og får mer tid med barna på morgenen, og vi rekker å spise middag i god tid før Barne-TV.

Feminisme for meg er blant annet dette: at kvinner blir verdsatt for det de er, UAVHENGIG om de jobber ute, hjemme, har barn eller ikke. Respekter hverandre!

Hva synes du?

Advertisements

13 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. Dette var godt skrevet, og jeg er enig med deg. Jeg føler noen ganger at jeg vil forklare at «Jamen, jeg er ikke en sånn vanlig, gammeldags husmor – jeg HAR høy utdanning, jeg HAR en bra stilling» osv osv. Men jeg har oppdaga at det faktisk er mange som velger å være hjemme litt ekstra.
    Jeg er veldig glad for at jeg har tatt valget (og har muligheten) for å være hjemme et år til. Ikke minst fordi vi faktisk har fire barn – at jeg er hjemme, gagner i høyeste grad skoleguttene også. Og mannen min.
    Synes det er trist at vi hele tiden skal føle press til å legge opp livet vårt utfra et negativt framtidsscenario – vi må liksom tenke på hvordan vi kvinner skal klare oss hvis vi skiller oss eller hvis mannen dør. Hva hvis vi faktisk ikke skiller oss, eller hvis mannen ikke dør? Det kan jo også være et mulig scenario? Jeg sier ikke at vi ikke skal tenke på framtida, og det som skjer, det skjer. Men ting kan ende ålreit, tror jeg.

    Å være hjemme med sitt eget barn, leke med det, stimulere det, gjøre det trygt, er vel ingen dårlig løsning for samfunnet, sånn på sikt?
    Og det med far og tilknytning – vi skal jo ha ungene litt lenger enn kun det første året – jeg tror far fint kan komme på banen og bli minst like viktig og verdifull for ungene, selv om vi ikke deler presist fifty/fifty på absolutt alt til å begynne med….

    • Tusen takk for fin kommentar! Jeg skjønner godt at det må være veldig deilig for dere at du er hjemme litt ekstra, med fire barn regner jeg med at det er endel logistikk og ting som skal huskes på 🙂 Og jeg er helt enig i at pappa helt fint kan knytte bånd selv om han ikke er like mye hjemme det første året. Hos oss er det ihvertfall ikke noe problem!

  2. En liten kommentar til min egen kommentar – det der med det negative framtidsscenarioet nevner jeg fordi det jeg mest får høre når jeg søkte om videre permisjon, var dette med pensjonspoengene. men mannen min får værsågod fortsette å dele med meg.

  3. Jeg synes dette var et flott innlegg, Cecilie, og jeg deler dine meninger og tanker omkring dette.

    Jeg har selv skrevet innlegg om dette på bloggen min, og ble både frustrert og provosert over å bli tillagt meninger jeg ikke hadde ift at jeg ikke ønsket pappa velkommen som omsorgsperson. Det er så langt fra hvordan vi har det i vår familie som man kan komme! Jeg håper du slippe slike spørsmål og kommentarer!

    Jeg synes også debatten mangler fokus på barnets beste og på å skape en harmonisk familie. Det er så mange aspekter som er utelatt. Og et av dem er hvordan verdien av å være samfunnsborger måles i lønnet arbeid eller ei.

    Nå må jeg visst løpe. Kommer tilbake:-)

    • Hei Karianne! Heldigvis har jeg stort sett fått slippe dette. Pappaen her i huset er veldig dedikert, kan alle rutiner, og får masse tid alene med barna. Som jeg skrev til Pia – det er masse tid til å knytte bånd, ikke bare på dagtid det første året! Synes det er spennende det du skriver om verdien av å være samfunnsborger måles i lønnet arbeid eller ikke. Dette må med i debatten! Takk for tankevekkende innspill!

  4. Så enig, så enig! Du sier det slik som jeg har tenkt det; selv om vi dessverre ikke hadde så mye valg med hverken nr. 1 eller 2 pga. at pappaen er selvstendig næringsdrivende og nøkkelperson i sitt firma. Vi har knapt et par uker ferie sammen, sammenhengende…. Jeg tok derfor et valg om også starte for meg selv (i mindre skala) og arbeide hjemmefra – både av hensyn til skolestarteren (som hun var da) og den nye babyen (som var påtenkt, men ikke unnfanget :-)) Jeg visste at hvis jeg kom godt i gang for meg selv uten stress med lang pendling og uforutsigbare køer – ville familien som helhet ha det bedre. Og, nå 5 år etter kan jeg bare konkludere: Jeg hadde rett!! Vi har mindre å rutte med enn før, men et større liv. (PS! Jeg har også høy utdannelse, hvis noen lurer….)

    • Hei Irene! Gratulerer med å ha fått til en fin løsning! Det må være en drømmesituasjon å ha såpass mye påvirkning på sin egen hverdag 🙂

  5. Jeg syns fokuset bør være på hva som er best for hele familien, både det første året og på sikt. Når babyen vår kommer i februar, har både kjæresten min og jeg lyst til å være hjemme med han så lenge som mulig. Da blir løsningen at vi må dele permisjonen. Jeg tenker at jeg er veldig heldig som har en mann som har lyst til å være hjemme lengre enn de ukene som er forbeholdt han. At far har hovedansvar for barnet såpass lenge at han rekker å være noe mer enn «vikar for mor» tror jeg er veldig god investering i familielivet på lang sikt. Og jeg tror at babyen vår kommer til å ha det like fint sammen med pappaen sin som med meg. Men at andre finner andre løsninger som de mener passer bedre for sin familie, det har jeg ingen problemer med.

    • Hei Frøken Makeløs!
      Nemlig, det er hele poenget. Selvsagt er det mange fedre som ønsker lengre permisjon enn ti uker, og da må man diskutere seg frem til en løsning begge parter er fornøyde med. Mitt inntrykk er at de fleste fint klarer dette! Og det er like riktig som at mammen tar hele permisjonen, mener jeg. Et viktig poeng: jeg synes det er viktig at pappaen knytter bånd, lærer rutiner, og fint kan overta ansvaret når mammen skal noe annet. Det må pappaen sette av tid til, permisjon eller ikke.
      Lykke til med resten av graviditeten 🙂

  6. Kjempeflott skrevet Cecilie og hurra for at posesuppene er ute en gang for alle ; )

    • Takk Marie! Haha, jeg har ikke laget mat basert på poser (unntak for bearnaisesaus ved noen anledninger) siden Mommy and Me-tiden 🙂

  7. Hej
    Jeg respekterer dig faktisk. Og kan følge dig en lang del af vejen. Men alt det du oplever, når du har tid hjemme med børnene – hvorfor skal din mand ikke også opleve det?

    Jeg er mor til to drenge – og dansk – og da vi fik vores første søn, valgte min norske mand og jeg, at vi ville dele det år, som man får i DK helt lige. Alle reagerede ved at henvende sig til mig, og spørge, om det nu også var det jeg ville! Vi oplevede dette som meget mærkeligt, da vi begge følte for, at barslen (permissionen) var fælles og for vores søns skyld!

    Jeg oplevede min barsel som svært kedelig og glædede mig helt sindsygt til at komme i arbejde igen, og jeg var mere end klar, da arbejdet kom. Til gengæld oplevede jeg også meget hurtigt et helt enormt savn efter den lille, og har derfor valgt noget anderledes denne gang – hvor vi nu er bosat her i Norge.

    Vi har valgt at jeg tog de første fire måneder alene – og nu har vi så en dag om ugen, hvor far er hjemme og jeg arbejder (hjemmefra) og fra otte måneder, så tager far over og har barsel til mindste mand er 14 måneder, hvorefter jeg arbejder 80 pct. de næste fire måneder.
    For os som familie har det denne gang været vigtigt at skabe mere luft og tid for hele familien.

    Det vigtige er, som du skriver, at feminismen har givet kvinderne valget – og muligheden for at tage et valg, og jeg respekterer alle de valg folk tager. Men jeg forstår ikke, hvorfor man som kvinde, der selv nyder tiden med barnet – ikke ønsker, at ens mand skal opleve det! Det jeg er mest glad for er, at jeg ved, at min mand og jeg vi er lige meget forældre og har de samme rettigheder.

    Vi lever desværre i en tid, hvor far ikke selv kæmper for at være hjemme – og derfor må vi som kvinder sørge for, at han får opleve det. Både for hans skyld, men også for vores børn!

    KH Maria
    http://vollene.wordpress.com/

    • Hei Maria,
      Takk for en veldig fin kommentar! Jeg er enig med deg i at denne tiden også er viktig for pappaen, og derfor er dette også en vanskelig sak. For oss var ikke dette noe problem, fordi pappaen har hatt fleksibel jobb og mulighet til mye tid med barna selv uten å måtte ta permisjon, men jeg tror det er viktig – i de tilfellene hvor mammaen tar hele permisjonen – at man likevel deler på ansvaret, at pappaen lærer seg alt det praktiske, og er bevisst på å knytte bånd. Hos oss har pappaen tatt nettene (etter nattavvenning) og leggingen, for eksempel. Men det er et vanskelig spørsmål! Jeg håper at det blir mer naturlig for fedre å ønske seg mer ansvar dersom omsorgsrollen blir mer verdsatt og respektert!
      Vh Cecilie


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


Entries og kommentarer feeds.

%d bloggers like this: